Historien om Storvik handler om gründerskap, skaperkraft og levedyktighet i over 100 år. Storvik har vært en stor del av utviklingen av Sunndal som industristed, og det har blitt hevdet at utviklingen i Sunndal på mange måter illustrerer moderniseringen av det norske samfunnet gjennom 1900-tallet. Storvik har i årenes løp ekspandert på ulike områder. Fra lokale oppkjøp til internasjonale salgsavtaler og engasjement som har bidratt til å styrke bedriften. Det som kanskje ikke så mange vet om er de avgjørende rollene kvinnen bak Storvik har spilt i bedriftshistoriens løp.
Det hele startet med Nils Storvik som giftet seg med odelsjenta på Sande gården, Brit Sande. Her bygde han i 1913 en smie som han drev i tillegg til gårdsdriften.
Etterhvert tok sønnen, Endre Sande, over smia. Oppdragene i smia økte, noe som skapte behov for flere hender og en mer organisert drift. I 1952 ble derfor Storvik smieverksted opprettet. Driften ble deretter flyttet til nye lokaler i Øyagata.
Det de fleste ikke vet er at den gangen var regelverket slik at man måtte ha handelsbrev for å kunne registrere et firma. Svigerinnen til Endre, Liv Sande, hadde handelsbrev, så hun ble den merkantile redningen for bedriften. Firmaet ble registrert som et personlig selskap, og selskapet forble organisert slik helt til slutten av 1970-tallet. Så handelsbrevet til Liv ble faktisk grunnlaget for driften i Storvik smieverksted helt til 1978.
Margit i nøkkelrolle
Den gangen Storvik smieverksted ble etablert som eget firma, ble også Margit, kona til Endre, trukket inn i virksomheten. Hun hadde fra første dag til oppgave å føre bøkene i firmaet. Hun hadde ansvaret for lønninger, for fakturering og føring av regnskapet. Disse funksjonene skjøttet hun i nesten tretti år fra midten av 1950-tallet til midt på 1970-tallet.
Selv om hun kanskje ikke er den første som blir nevnt når det er snakk om Storviks historie, så er det helt klart at hun spilte en svært viktig rolle i driften av firmaet. Hun utførte alle administrative oppgaver på kjøkkenbordet hjemme i privathuset til Endre og Margit. Der administrerte hun lønnslipper, fakturaer og hele bokholderiet i en liten mannsalder. I tillegg hadde hun også en viktig rolle som miljøskaper. Gjennom den jevnlige serveringen av kaffe og kaker bidro hun til å bygge bedriftskulturen og lage en arena for et sosialt samvær der historier og fortellerglede fikk gode kår.
Deler av teksten er tatt fra boka Storvik i 100 av Gunnar Falkum
